I dag kom rapporten fra NVE med vurdering på hvordan det regulatoriske rammeverket bør være, dersom vindkraft til havs skal fraktes til flere land gjennom hybride nettforbindelser.
En hybrid nettforbindelse kobler sammen produksjon og eventuelt forbruk til havs med kraftsystemene pÃ¥ land i Norge og utlandet. PÃ¥ oppdrag fra Olje- og energidepartementet (OED) har RME vurdert hvilket regulatorisk rammeverk hybride nettløsninger bør ha. Rapporten løfter fram en rekke sentrale problemstillinger som norske myndigheter mÃ¥ ta stilling til.Â
– Det bør være budomrÃ¥der til havsÂ
Det oppstår flaskehalser i strømnettet når vi får overskudd av strøm i et område og underskudd et annet sted. På land løses dette ved å dele Norge inn i flere budområder.
– En hybridforbindelse vil ofte ha flaskehalser. Vi anbefaler derfor at det innføres et eget budområde for Sørlige Nordsjø 2, fase 2. Et eget budområde vil gi større driftssikkerhet og lavere systemdriftskostnader enn dersom Statnett må regulere produksjon og forbruk på land opp og ned. Desto lavere systemdriftskostnadene blir, jo lavere blir nettleien, sier Lund.
Et eget budområde til havs vil gi markedsaktørene insentiv til å tilpasse produksjon og forbruk innenfor nettets fysiske grenser. Det vil også gi en mer sikker drift og integrasjon mot kraftsystemet på land. Dersom man ikke har et eget budområde vil det øke behovet for korrigerende systemdriftstiltak, som vil koste mer enn dersom man håndterer det innenfor budområdet. Dette vil gi økt nettleie.
Anbefaler samme markedsdesign til havs som pÃ¥ landÂ
Utbygging av vindkraft til havs vil gi økte volumer med kraftproduksjon som avhenger av været. Velfungerende markedsløsninger og systemdriftssamarbeid er avgjørende for å sikre at kraften kan omsettes på en effektiv og sikker måte.
– Kraftproduksjonen pÃ¥ havet vil variere med vær og vind, men mÃ¥ fungere sømløst med kraftproduksjonen og forbruket pÃ¥ land. Derfor er vÃ¥rt klare rÃ¥d at vi har samme regelverk, markedsløsninger og systemdriftsamarbeid til havs som pÃ¥ land, sier vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund.Â
Hvem bør eie, drifte og betale for nettforbindelsene?Â
RME mener videre at forbindelsen mellom Norge og tilknyttede land må eies av en nøytral aktør uten eiermessige bindinger til produksjon. Statnett eier i dag transmisjonsnettet i Norge, inkludert alle utenlandsforbindelser på transmisjonsnivå. OED har også pekt på Statnett som systemansvarlig til havs.
– RME anbefaler at Statnett eier og drifter en hybridforbindelse. Vi anbefaler også at havvindprodusentene betaler anleggsbidrag for å dekke sin andel av nettkostnadene, og at flaskehalsinntektene fordeles på alle forbrukere, sier Lund.
Etter RMEs vurdering er det rimelig at havvindprodusentene betaler en forholdsmessig andel av investeringskostnadene for forbindelsen, gjennom et anleggsbidrag. Dette vil redusere kostnadene for resten av nettkundene. Dersom havvindprodusentene betaler samme innmatingstariff som produsenter på land vil det sikre like konkurransevilkår for produsenter, både i Norge og utlandet.
Dersom Statnett skal eie og drifte infrastrukturen til havs må de få dekket kostnadene. Dette kan sikres ved å inkludere kostnadene for hybridforbindelsene i det samlede tariffgrunnlaget til Statnett. Det innebærer at Statnett også mottar flaskehalsinntektene, som igjen bidrar til at nettleien reduseres.
RME har ogsÃ¥ vurdert en rekke andre regulatoriske forhold som er aktuelle for hybridforbindelser, og anbefaler i hovedsak samme regler som pÃ¥ land.Â
OED vil bruke rapportene fra RME som en del av beslutningsgrunnlaget for Ã¥ avklare de overordnede rammene for havvindomrÃ¥dene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.Â
