Utsira Nord handler ikke bare om flytende havvind – det handler om industriell kapasitet, eksport og verdiskaping, skriver Mads Arild Vedøy i denne kommentaren.
Artikkelforfatteren Mads Arild Vedøy ledet frem til nyttår den tyske energigiganten RWEs norske havvind-satsing. Han er nå uavhengig rådgiver innen havvind.
Det var en merkedag for norsk havvind da ESA denne uken godkjente støttemodellen for Utsira Nord. Godkjenningen kom uvanlig raskt – bare én uke etter at regjeringen sendte inn notifiseringen – og markerer et viktig steg videre for alle som har investert tid, tillit og kompetanse i å bygge en ny norsk næring.
Nå tar vi endelig steget fra plan til gjennomføring. Men veien hit har vært altfor lang.
Jeg har fulgt utviklingen tett – både i industrien og i dialogen med myndighetene. Jeg vet hvordan det føles å være del av et dyktig team med et gjennomarbeidet prosjekt klart, men uten reell mulighet til å levere. For en næring som har stått i startgropen i flere år, betyr denne godkjenningen ikke bare fremdrift. Den gir ny energi – men også en påminnelse om at det fremdeles er langt igjen til målstreken.
Forutsigbarhet er valuta
Regjeringens modell, med kvalitative kriterier for tildeling og auksjon om statsstøtte etter modning, er i tråd med det mange i bransjen har ønsket. Den gir rom for utvikling og konkurranse på innhold.
Det som betyr mest nå, er forutsigbarhet – noe vi har hatt altfor lite av i årene som har gått. Usikkerheten har vært reell og kostbar. Utviklere har trukket seg, leverandørkjeder har blitt stående i limbo, og internasjonale partnere har begynt å se andre veier.
Med støttemodellen nå på plass, kan vi endelig begynne å levere igjen. Men det krever mer enn tekniske avklaringer. Det krever politisk vilje og kontinuitet.
Vi går inn i en periode preget av energidebatt, partipolitiske skillelinjer og et kommende valg. Det øker risikoen for utsettelser eller endringer i virkemiddelapparatet. Nettopp derfor må den norske havvindsatsingen løftes ut av den kortsiktige politiske syklusen – og inn i langsiktig, nasjonal industripolitikk.
Fra skrivebord til sjø
For flytende havvind er ikke bare et spørsmål om teknologiutvikling. Det handler også om industriutvikling – og ikke bare på Utsira Nord. Skal vi lykkes, må vi bygge industriell kapasitet, ta vare på offshorekompetansen og legge grunnlaget for varige eksportverdier.
Norge har noen av verdens beste forutsetninger: Teknologi- og offshorekompetanse, robuste leverandørkjeder og en industri som kan – og vil – omstille seg. Nå må virkemiddelapparatet og myndighetene følge opp i det tempoet markedet forventer.
Med ESAs godkjenning er veien åpen for at Energidepartementet kan gå videre med utlysningen. Det gir Norge en reell mulighet til å vise både handlekraft og langsiktig lederskap – og til å bekrefte at ambisjonene våre for flytende havvind følges opp med handling.
Et øyeblikk for generasjonen som kommer etter oss
Det er lett å snakke om det grønne skiftet. Å realisere det krever mer – handling, samarbeid og vilje til å stå i usikkerhet og kompleksitet. Flytende havvind gir oss muligheten til å bygge en ny eksportnæring, skape fremtidige arbeidsplasser og sikre kraft til industrien vi skal leve av i morgen.
Som rådgiver for havvindaktører, og med tidligere ansvar for RWEs arbeid med havvind i Norge, også knyttet til Utsira Nord, har jeg sett at det stilles store krav – ikke minst til godt samarbeid, lokalkunnskap og en løpende forståelse for risiko og prosess. Men det krever også mot – både politisk og industrielt – og utholdenhet i møte med usikkerhet.
Med ESAs godkjenning har vi nå et tydelig vendepunkt. Dette er øyeblikket der Norge kan vise at vi mener alvor med vår havvindsatsing – ikke bare i ord, men i handling.
Ikke fordi det er lett.
Men fordi det er nødvendig.
La oss ikke kaste bort dette øyeblikket.
