Hvis forskningsprosjektet LOUISE lykkes, vil vi være nærmere en CO2-fangstmetode som er billigere og mer effektiv enn dagens kommersielle teknologi, skriver vekst i Fredrikstad i en artikkel.
– Vi har allerede kommersielle løsninger for å fange CO2. Men ingen av dem er perfekte, sier Øyvind Langørgen, forsker i SINTEF.
SINTEF-forskeren leder den norske delen av EU-prosjektet LOUISE der i alt 16 partnere fra fire europeiske land deltar med ett mål for øyet:
Å teste en innovativ teknologi for CO2-fangst som vil være både billigere og mindre energikrevende enn dagens mest brukte metoder.
Hypotesen forskningsprosjektet jobber ut ifra, er at deres metode vil redusere både prisen og energibruken, samtidig som en større andel av CO2-en blir fanget opp.
Selv om forskeren – og testanlegget holder til i Trondheim, står Fredrikstad sentralt i prosjektet. Halvparten av de norske partnerne holder nemlig til i Østfold-byen, gjennom NORSUS, Kvitebjørn Bio-El og Kronos Titan.
Lite utprøvd teknologi
Det er allerede flere CO2-fangstanlegg i verden og enda flere under prosjektering og bygging. Når EU likevel har gitt midler til forskningsprosjektet, har det en svært enkel forklaring:
Dagens ferdig utprøvde metoder for å fange CO2 krever mye energi, noe som gjør fangsten kostbar. Anleggene klarer heller ikke å fange opp all CO2-gassen slik at det fortsatt blir restutslipp.
Hypotesen forskningsprosjektet jobber ut ifra, er at deres metode vil redusere både prisen og energibruken, samtidig som en større andel av CO2-en blir fanget opp.
– «Vår» metode er ikke så moden og ennå ikke ferdig utviklet og testet. Vi har imidlertid laget et sju meter høyt testanlegg – en størrelse som ligger imellom laboratoriestørrelse og fullskala anlegg – for å høste erfaringer, forklarer Øyvind Langørgen. Det kan konvertere inntil 150 kW med FAB.
I tillegg har prosjektet tilgang til et noe større anlegg hos det Tekniske Universitetet i Darmstadt, en av de tyske prosjektpartnerne. Det er vel 11 meter høyt og kan konvertere inntil 1 MW FAB.
– Mange teknologier ser veldig lovende ut i teorien og laboratorietester. Men en del viser seg å ikke fungere like godt i praksis. Nettopp derfor må vi teste på slike anlegg, fortsetter han.
