Kommentar skrevet for Ocean24 av Frederik Frank Greve, Green Ducklings.
Foto: Ocean24
Vattenfalls seier på både Nordsøen Midt og Hesselø er først og fremst en positiv nyhet for dansk havvind. Etter nullbudet i 2024 har det lyktes å skape konkurranse om begge områdene: Energistyrelsen mottok to bud på Nordsøen Midt og fem på Hesselø.
Vattenfall vant fordi selskapet tilbød de laveste prisene – henholdsvis 504 og 542 kroner per MWh. Det tilsvarer omkring 50–54 danske øre per kWh og er ifølge Green Ducklings et svært konkurransedyktig nivå, særlig etter de siste årenes kostnadsøkninger i havvindindustrien. Hos Green Ducklings vurderer vi derfor resultatet som en klar suksess. De to parkene skal levere minst 1,8 GW og være ferdigbygget senest ved utgangen av 2032.
Den større historien er imidlertid hvor markant den danske utbudsmodellen har endret seg.
Utbudet i 2024 var nær kulminasjonen på den støttefrie æraen. Seks områder med en samlet minimumskapasitet på nesten 6 GW ble utlyst uten støtte. Utviklerne skulle betale en løpende konsesjonsavgift til staten, samtidig som staten skulle ha 20 prosent eierskap i prosjektene. Ambisjonen var i praksis at havvind ikke lenger skulle støttes, men tvert imot skape direkte inntekter til staten.
Markedet sa nei.
Utviklernes forretningsgrunnlag var blitt presset fra begge sider. Anleggs- og finansieringskostnadene hadde steget, mens utsikten til store mengder ny vindproduksjon økte risikoen for lave avregningspriser. Samtidig ble investorene mer selektive og krevde høyere avkastning for å påta seg prosjekt- og markedsrisikoen.
Det nye utbudet gjenspeiler denne virkeligheten. Med en tosidig, kapabiliitetsbasert differansekontrakt gir staten Vattenfall sikkerhet for den vinnende budprisen i 20 år. Ligger referanseprisen under budprisen, betaler staten differansen. Ligger den over, betaler Vattenfall differansen tilbake til staten.
Danmark har dermed gått fra en modell der utviklerne skulle betale staten for retten til å bygge, til en modell der staten reduserer en del av den langsiktige prisrisikoen. Det er ikke nødvendigvis ensbetydende med en stor offentlig regning. Budprisene ligger på et så konkurransedyktig nivå at den faktiske støtten – avhengig av utviklingen i de fremtidige strømprisene – kan bli vesentlig lavere enn det maksimale støttetaket.
Det gjør resultatet mer interessant enn bare nok et statsstøttet havvindutbud. Staten har ikke fjernet utviklerens risiko, men har fordelt den på en måte som igjen gjorde det mulig for markedet å by.
Hva forklarer det vinnende budet?
Flere forhold kan være med på å forklare hvordan Vattenfall kom fram til det vinnende budet:
Vattenfall går inn i prosjektene med en sterk dansk plattform. Selskapet driver allerede fem danske havvindparker med omkring 1,5 GW samlet kapasitet. Det gir en eksisterende organisasjon, inngående markedskunnskap og betydelig erfaring med drift og vedlikehold. Å vinne begge prosjektene kan dessuten skape portefølje-, innkjøps- og leverandørsynergier.
Leverandørkjeden er preget av fortsatt usikkerhet om prosjektpipeline i nærmeste framtid, særlig innen turbiner, installasjonsskip og transformatorstasjoner. Det kan styrke Vattenfalls forhandlingsposisjon. Områdene ligger samtidig tett på fabrikker hos Siemens Gamesa og Vestas samt en rekke kritiske nordeuropeiske komponentleverandører.
Budprisen indeksreguleres fra juni 2026 med Danmarks Statistiks nettoprisindeks. Hvis prisnivået stiger fram mot idriftsettelsen, vil den nominelle avregningsprisen derfor ligge høyere i 2032 enn den offentliggjorte budprisen.
Områdene har attraktive plasseringer med gode vindforhold, lave vanndybder og relativt kort avstand til land. Det understøtter en høy forventet produksjon at man kan bruke utprøvd fundamentteknologi. Samtidig gir den begrensede avstanden til land samt allerede reservert nettkapasitet gunstige tilkoblingsforhold.
Staten dekker dessuten kostnader som utviklerne tidligere selv skulle betale. For de tre gjenutlyste områdene dreier det seg om cirka 757 millioner kroner – omkring 100 millioner euro – til forundersøkelser og anslagsvis 1,1 milliard kroner – omkring 150 millioner euro – til forsvarsrelaterte avbøtende tiltak.
Til slutt gir begge områdene mulighet for overplanting, og dermed for å øke den installerte kapasiteten utover minimumskravet på 1,8 GW. Den ekstra kapasiteten er ikke omfattet av differansekontrakten, og nettilgangen er ikke garantert. Strategiske PPA-er eller direkte tilkobling til for eksempel Power-to-X kan derfor bli avgjørende for å realisere potensialet.
Nå begynner den vanskelige delen. De lave budprisene forutsetter stram kontroll med anleggskostnadene, disiplinert kontrahering og en robust kommersiell strategi, herunder mulig bruk av PPA-er med industrielle aktører.
Utbudet er derfor en suksess – men først og fremst en suksess for en mer realistisk markedsmodell. Danmark har gjenåpnet markedet ved å prissette risikoen annerledes. Nå skal Vattenfall vise at de lave budene også kan omsettes til finansierbare, kontraherbare og gjennomførbare prosjekter.
