GoliatVIND mener manglende samspill mellom støtteordninger og konsesjonsprosesser er et av de største hinderne for havvindutvikling i Norge. Nå etterlyser de bedre koordinering og en mer fleksibel tilnærming fra myndighetene – og ber Norge endre kurs i havvindsatsingen.
Manglende samspill mellom støtteordninger og konsesjonsprosesser er en av de største hindrene for utvikling av havvind i Norge. Det sier Gunnar Birkeland, CEO i Source Galileo Norge og GoliatVIND, etter at prosjektet ikke nådde fristen for støtte fra Enova.
Prosjektet, et samarbeid mellom Source Galileo, Odfjell Oceanwind, Kansai Electric Power og ENEOS Renewable Energy, var blant de første som fikk tilsagn om støtte til småskala flytende havvind, men midlene var betinget av fremdrift og en endelig investeringsbeslutning innen en gitt tidsramme.
– Hvis Enova bevilger penger til et havvindprosjekt for å til kostnadsreduksjoner for havvind, så må konsesjonssiden følge opp. Den koordineringen har vært helt freværende, sier han til Ocean24.
– Umulig å planlegge uten forutsigbarhet
Ifølge Birkeland er det særlig usikkerheten rundt konsesjonsprosesser som har gjort prosjektutviklingen krevende.
– Du vet ikke om det tar ytterligere seks måneder, ett år eller to år å få konsesjon. Samtidig koster det titalls millioner å jobbe med leverandørkjeden. Da kan du ikke fortsette å bruke penger uten å vite om eller når konsesjonen kommer, sier han.
GoliatVIND søkte om konsesjon i desember 2024. Energidepartementet var formell saksbehandler, mens NVE skulle gjøre den faglige vurderingen.
– Det ble ikke satt noen tidsfrist for behandlingen. Det skaper stor usikkerhet i prosjektutviklingen, sier Birkeland.
Han understreker at konsesjonen også kan få stor betydning for prosjektet.
– Det kan komme begrensninger, for eksempel på bruk av teknologi. Derfor er det viktig å få konsesjonen på plass før en fortsetter å bruke mye penger i leverandørkjeden, sier han.
Flere faktorer bidro til forsinkelser
Birkeland peker på at det er summen av flere forhold som gjorde det umulig å nå fristen. Blant annet tok det lang tid å få på plass en forpliktelse fra turbinleverandør, som er nødvendig for å tilpasse teknologi og design.
– Det ble ikke før i mai i fjor at vi hadde en commitment. Før det kunne vi ikke starte det videre arbeidet mellom turbinleverandøren og de som designer flyteren. Det er en lang prosess og krever omfattende ingeniørarbeid for å sikre at løsningene fungerer sammen, sier han.
Samtidig forklarer Birkeland at politiske og regulatoriske føringer har lagt ekstra press på prosjektet. Hurdalsplattformen fastslo at elektrifisering av olje- og gasssektoren i størst mulig grad skal skje med havvind, og Stortinget fulgte opp i mai 2023 med krav om konkrete løsninger. Konsesjonen for Melkøya beskriver også forventninger om at begge parter skal arbeide for ny kraftproduksjon. I praksis har dette ikke ført til konkrete tiltak, og diskusjonene rundt Melkøya har skapt betydelig usikkerhet i Stortinget.
– På det tidspunktet begynte vi også å få risiko rundt konsesjonsbehandlingen, fordi vi ikke visste når den ville bli ferdig. Samtidig viser det seg nå at Enova-programmet ikke er tilpasset denne typen prosjekter, og at det ikke finnes politisk vilje til å etablere mer egnede støtteregimer. Det er krevende å inngå kraftkjøpsavtaler når du ikke vet hva prosjektet vil koste, eller om det i det hele tatt blir realisert. Kjøperne trenger forutsigbarhet, på samme måte som vi gjør, sier han.
Så langt har selskapet investert betydelige midler uten å ha mottatt støtte.
– Vi har brukt flere hundre millioner kroner på å utvikle prosjektet, samtidig som vi ikke har fått én krone i støtte utbetalt. Støtten var knyttet til investeringsbeslutning, som vi ikke nådde innen fristen, sier han.
Viser til Utsira Nord
Birkeland mener erfaringene fra GoliatVIND ikke er unike, og peker på utviklingen av Utsira Nord som et eksempel på hvordan rammevilkår og prosesser påvirker investeringsviljen.
– Vi har sett at endringer i rammebetingelser underveis har ført til at flere konsortier måtte trekke seg i en sen fase. Det skaper en opplevelse av uforutsigbarhet som påvirker hvordan internasjonale investorer vurderer Norge, sier han.
Han mener konsekvensene kan bli større enn enkeltprosjekter.
– Hvis du ender opp med for få aktører i en auksjon, så kan det i praksis stoppe hele konkurransen. Det illustrerer hvor sårbart systemet er dersom man ikke har tilstrekkelig forutsigbarhet og stabilitet i rammevilkårene.
Samtidig ser han positivt på signaler om bedre koordinering etter forlengelsen av konsesjonstiden til METCentre.
– Brevet fra Energidepartementet er det første jeg har sett av vilje til koordinering. Det var utrolig bra. Der står det at konsesjonsprosessen må være koordinert med bevilgninger fra EU eller Enova. Hvis Enova under Klima- og miljødepartementet bevilger penger til et havvindprosjekt, må NVE følge opp på konsesjonssiden, sier han.
Ber om justering av norsk havvindstrategi
Birkeland påpeker likevel at det fortsatt gjenstår mye arbeid, og mener det er behov for en mer trinnvis utvikling av havvind i Norge.
– Når alt skal skje i stor skala fra dag én, så blir også konsekvensene større hvis noe ikke går som planlagt. Det stiller høyere krav til at rammevilkårene fungerer godt. Vi må starte med mindre prosjekter eller i det minste gjennomføre slike prosjekter paralellt.. Det er det bransjen ser internasjonalt, I UK, Japan, Frankrike, men det er en erkjennelse norske myndigheter ikke har gjort ennå, sier han.
Samtidig etterlyser han større fleksibilitet fra myndighetene.
– Industrien jobber kontinuerlig med å tilpasse seg nye utfordringer og finne løsninger underveis. Men myndighetene opererer ofte etter planer som i mindre grad tar høyde for at dette er en ny og umoden industri. Det gjør tilpasning vanskeligere enn nødvendig.
Veien videre avgjøres av investorene
Fremtiden til GoliatVIND er nå til vurdering hos investorene, som vil ta stilling til veien videre basert på de oppdaterte forutsetningene.
– Det er i praksis to mulige veier videre for prosjektet, men jeg vil ikke forskuttere hva som blir besluttet. Det er en vurdering som nå ligger hos investorene, sier Birkeland.
Samtidig understreker han at erfaringene fra prosjektet peker på behovet for bedre samspill fremover.
– Dersom man ikke får til en bedre koordinering mellom støtteordninger og konsesjonsprosesser, så er risikoen at prosjekter stopper opp eller ikke blir realisert. Det er en utfordring som gjelder mer enn bare oss.
