Sol og vind gikk fra politisk idealisme til å slå fossil energi på ren markedsøkonomi. Tempoet må opp hvis Europa skal sikre både klima og energisikkerhet, skriver Erik Dugstad.
Om spaltisten
Erik Dugstad er fast spaltist i Ocean24 og direktør for markedsanalyse og samfunnskontakt i Vårgrønn. Han har 25 års erfaring med forretningsutvikling og energimarkeder. Tidligere har han – blant annet – ledet DNV Energy Advisory i Norden og Baltikum, representert Norge i IEA og vært avdelingsdirektør i Energidepartementet.
For 25 år siden så ble planene om gasskraft i Norge lagt på is, og solceller og landbasert vindkraft var umoden teknologi. Mens gasskraftverk ville øke klimagassutslippene tilbød fornybar energi ren elektrisitet. Derimot var kostnadene for solkraft og vindkraft høye, produksjonen ustabil, og prosjektene var avhengige av subsidier for å bli realisert. I dag, 25 år senere, har disse teknologiene gått fra å være politisk drevne klimatiltak til å bli markedets mest konkurransedyktige kraftkilder globalt – også i Europa. I dag koster gasskraft om lag det dobbelte av solkraft med batterier i Tyskland.
Denne transformasjonen skyldes i stor grad fornybarteknologienes læringsrate: Når teknologier tas i bruk, faller kostnadene gjennom erfaring, innovasjon og stordriftsfordeler. For solenergi har læringsraten globalt vært over 30 prosent per dobling av installert kapasitet. Vindkraft har hatt en læringsrate på 25 prosent med betydelige kostnadsfall gjennom større turbiner og bedre logistikk.
Satsing på solkraft og vindkraft i Japan, Danmark, Tyskland og Kina har ledet an i denne utviklingen. Også Norge og Sverige ble investeringer i vindkraft, småkraft og solkraft støttet gjennom innføringen av grønne sertifikater – først i Sverige i 2003 og deretter i Norge i 2012.
Ordningen som stimulerte utbygging av ny fornybar kraft gjennom et marked for el-sertifikater, møtte betydelig skepsis fra Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet. Ved utgangen av 2024 hadde sertifikatordningen bidratt til å finansiere ny fornybar kraftproduksjon tilsvarende 46,4 TWh i Sverige og Norge.
Denne tilførselen av kraft bidrar til lavere strømpriser i dag og har bidratt til å akselerere læringskurven for teknologier som i dag er konkurransedyktige uten støtte.
Europa har tatt del i utviklingen av stadig rimeligere fornybar energi til kraftproduksjon. I 2023 kom nesten 30 prosent av elektrisiteten i EU fra sol og vind mot 17% fra gass. I juni 2025 var solkraft den største kraftkilden i EU for første gang. Danmark, Irland og Portugal har nå vindkraft som dominerende energikilde, og solenergi har passert kull i EU som helhet.
Dette er ikke lenger et resultat av subsidier, men av markedsmekanismer og langsiktige investeringer. De totale kostnadene for solkraft og vindkraft per kilowattime er under de løpende driftskostnadene for gasskraft.
Eksempler på lønnsomme fornybarprosjekter inkluderer Statkrafts solpark Talayuela i Spania, med en kapasitet på 300 MWp, som leverer kraft til markedet uten støtteordninger. I Tyskland og Nederland bygges store solparker med privat kapital, og i Norge gir etablerte vindparker som Tonstad og Bjerkreim både kraft og kommunale inntekter.
For å sikre videre kostnadsreduksjoner og teknologisk fremgang i de teknologiene vi ønsker mer av i framtiden, må vi fortsette å investere. Elektrifisering av industri og transport, samt behovet for fleksibilitet i kraftsystemet, krever massiv utbygging av fornybar kapasitet – og det haster. Det internasjonale energibyrået, IEA, viser til at globalt så investeres det nå om lag dobbelt så mye i teknologi for ren energi som det investeres i fossil energi.
Som samfunnsøkonom ser jeg dette som et skoleeksempel på hvordan politiske virkemidler – støtteordninger, stabile rammevilkår og langsiktige mål – kan utløse private investeringer og skape varige endringer i energimarkedet. Sol og vind har gått fra å være idealisme til å bli økonomisk rasjonelle valg.
Europa har vist at når investeringer møter teknologi med høy læringsrate, kan subsidier fases ut og markedet ta over.
Dette har vært erfaringen med solkraft og vindkraft, og er også de langsiktige forventningene til havvind. Det er bakteppet når UK denne måneden ga differansekontrakter for 8.4GW med havvind og når andre europeiske regjeringer satser på havvind for framtidens energiforsyning. I en verden der klimaeffektene tiltar og energisikkerhet blir stadig viktigere, gjelder det å holde tempoet oppe – med innovasjon, integrering og strategisk utbygging av fornybar energi.
