En ny rapport fra DNV om karbonfangst og lagring peker på en kraftig vekst i karbonfangst i Europa, fra én million tonn i fjor til hele 340 millioner tonn i 2050.
Ifølge DNVs rapport Energy Transition Outlook – CCS to 2050, som analyserer energiomstillingen frem mot 2050, vil det globalt investeres 80 milliarder dollar i CCS-prosjekter de neste fem årene. Dette betyr at vendepunktet er nådd, og at CCS-satsningen er i ferd med å skyte fart.
– Ideelle geologiske forhold, lang erfaring og ledende ekspertise gir Norge en unik mulighet til å bli Nord-Europas foretrukne karbonlager, sier Ditlev Engel, CEO, Energy Systems, DNV.
– Det norske mulighetsrommet er unikt
I 2024 ble det fanget én million tonn CO2 i Europa, noe som forventes å dobles allerede i år. I 2040 vil dette tallet øke til 180 millioner tonn, for å så nå hele 340 millioner tonn i 2050, mer enn sju ganger dagens samlede utslipp i Norge. Mens mange europeiske land mangler egnede lagringssteder og kompetanse, har Norge både gigantiske lagringsreservoarer under havbunnen, årtier med erfaring fra olje- og gassfelt, og et politisk rammeverk som støtter utviklingen.
– Vi har flere spennende norske piloter på karbonfangst, og dette er viktig, men det er på transport og lagringssiden at Norge virkelig kan utgjøre en forskjell. Selv om Norge konkurrerer med land som Danmark og Storbritannia er mulighetsrommet vi har i Nordsjøen unikt, og vi er svært godt posisjonert for å håndtere CO2 som blir fanget i Nord-Europa. Lagringskapasiteten vi har i Nordsjøen er enorm, og kan dekke hele Europas behov i uoverskuelig fremtid. Når vi nå ser totalvolumet som vil lagres i tiårene som kommer, er det tydelig at Norge har en stor mulighet for å bygge industri innen CCS, og bli Nord-Europas foretrukne karbonlager, sier Engel.
Et globalt vendepunkt for CCS
Globalt forventes det en økning fra dagens fangst på 41 millioner tonn CO2 til en fangst på 210 millioner tonn i 2030. I 2050 forventes dette å øke til hele 1300 millioner tonn, nesten det dobbelte av utslippene fra den globale skipsflåten.
– Karbonfangst og lagring har nå nådd et vendepunkt, og vokser frem der det finnes politisk støtte. Europa har de sterkeste prisinsentivene og vil ta igjen dagens nordamerikanske dominans. På kort sikt vil det meste av fangsten skje i olje- og gassektoren, men etter hvert vil dette bre seg til tungindustri og andre sektorer som er vanskelig å avkarbonisere, sier Sverre Alvik, forskningsleder for energiomstilling i DNV.
Selv om karbonfangst fra naturgassproduksjon vil fortsette, reduseres andelen fra 34 prosent i 2030 til seks prosent av den totale fangsten i 2050. Den største veksten etter 2030 kommer fra industri, som vil stå for 41 prosent av den årlige CO₂-fangsten i 2050. Industri, særlig sement- og kjemikalieproduksjon, blir det største bruksområdet i Europa. Hydrogen og ammoniakk til energiformål, vil dominere i Nord-Amerika og Midtøsten, mens kullkraft blir dominerende i Kina.
– Kostnadene med karbonfangst vil variere mye mellom sektorer og regioner. Den nåværende kostnaden forventes å synke med om lag 40 prosent frem mot 2050, i takt med oppskalering og teknologiutvikling, sier Alvik.
Fjerning av CO2 gjennom bioenergi med karbonfangst og lagring (BECCS) og direktefangst fra luft (DAC), vil globalt bidra med en fjerdedel i 2050. Med kostnader rundt 350 dollar per tonn, vil direkte luftfangst forbli dyrt, men vil likevel stå for 32 millioner tonn i 2040 og 84 millioner tonn i 2050 – da kjøp av utslippsreduksjoner er et attraktivt marked.
